Sportsidiot, sa du?

Hei! Innlegget under er et essay som vi fikk i oppgave å skrive i norskfaget. Selve oppgaven gikk ut på å drøfte rundt begrepet "Sportsidiot". 

Noe som virkelig har fått meg til å tenke i det siste, er hvor ulikt forhold alle har til sport. Noen elsker det, andre hater det, mens noen kunne rett og slett ikke brydd seg mindre. Og mennesker fra disse tre ulike kategoriene kan, i noen sammenhenger, ikke fungere med hverandre. Jeg tør nesten å påstå at vi alle har vært vitne til en eller annen form for debatt om hvorvidt sport er viktig. “Sport er kunst”, sier vennene mine. “De sparker på en ball”, sier jeg. Dette skaper selvfølgelig hysteri; Hvordan kan jeg ikke interessere meg for noe så uhyre viktig? Svaret er enkelt: Jeg bare gjør ikke det. Men til tross for at jeg ikke jubler av glede når Brann vinner og at jeg ikke har noen interesse av å løpe ute i regnet og spille fotball, så synes jeg det er litt morsomt å se hvor ulikt forhold alle har til sport. Og i det siste har jeg også begynt å tenke mer på begrepet «sportsidiot» - hvordan dette uttrykket har sett dagens lys. Hvorfor vil så mange si at det og like sport er negativt? For til tross for min manglende interesse, trodde jeg i bunn og grunn at sport var bra, eller?

Bilde: Privat samling

For det er vel det vi støtt og stadig får høre. Ungdommen skal komme seg vekk fra pc-skjermen og de litt eldre trenger å holde på formen. Men nå kan man altså regne med å bli sett på som en sportsidiot, om man begynner å like en idrett bare litt mer enn hva som er normalt. “Ja, du kan spille fotball, men begynn for all del ikke å like det for godt”. Det er akkurat som vi bygger hverandre opp, bare for å rive hverandre ned igjen, og hva godt utgjør det? Hva er det egentlig som forventes av oss?

Og vil ikke det å være “sportsidiot” til syvende og sist si at du har en lidenskap? Og skal ikke det å ha en lidenskap være positivt? For eksempel kan man trygt si at noen av venninnene mine og jeg ser fotballkamper på helt forskjellig vis. Dette lærte jeg på den harde måten. Jeg holder meg for ørene, mens de hyler av glede... Jeg stirrer skrekkslagent bort på dem, mens mangfoldige banneord kommer på rekke og rad når motspillerne scorer... Viser ikke dette hvor mye sporten gir dem? Hvor mye lidenskap som ligger bak?


Men så har vi disse andre. De er ikke nødvendigvis aktive, men de følger i alle fall sporten aktivt. Ja, kanskje litt for aktivt. Her snakker vi timer foran tv-en med nachoschips og cola, de er innom nettavisene et par seks ganger om dagen, de tar i bruk en tjeneste hvor man får melding på mobilen hver gang favorittlaget scorer... Personlig, er det på dette nivået jeg begynner å bli skeptisk, og det er det i hovedsak to grunner til. Den første er disse turneringene som okkuperer all sendetid tjuefire timer i døgnet. Jeg tror jeg snakker for kvinner over hele landet når jeg sier at vi ikke bryr oss om at Fotball VM går nå, vi vil se Frustrerte Fruer og Grey’s! Ta litt hensyn! Den andre grunnen til at jeg er skeptisk er at jeg blir dratt med ned i all grusomheten. Seinest i vår prøvde jeg å få med meg noen venner ut under EM - et oppdrag som var dømt til å feile. Det hele endte opp med at jeg ble sittende foran tv-en sammen med dem, og atter en gang holdt meg for ørene mens de bannet og jublet om hverandre. Og kanskje er det nettopp slik det har skjedd? En eller annen stakkar har måttet lidd seg gjennom den evigvarende diskusjonen om hvorvidt Ronaldo eller Messi er den beste fotballspilleren i verden. Og da skal det gjerne ikke mye til før man blir irritert. For må de absolutt diskutere dette når det er andre til stedet som ikke interesserer seg for emnet? Og hvordan er det mulig å snakke SÅ lenge om den samme kampen? For noen «sportsidioter»! Ser man det på denne måten, er det kanskje ikke så rart at uttrykket har oppstått, eller?

Bilde: Privat samling

Media har heller ikke gjort sitt ytterste for å stille «sportsidiotene» i et godt lys, og det er jo nesten utrolig hvor mye medias syn har å si for oss. For eksempel, personlig har jeg aldri likt fargen burgunderrød. Så leste jeg et par magasiner som mente at dette var ‘høstens nye it-farge’ og rett som det var ble jeg dradd mot burgunderrødt i alle butikkene. Men som sagt, media har ikke alltid vært de sportsinteressertes beste venn - selv om det kan virke sånn under VM. En karakter vi nemlig ser om og om igjen i amerikanske filmer er det vi kan kalle «den ideelle sportsidioten». Han er lederen på rugby-teamet og får forhåpentligvis atletisk stipend etter neste ukes store kamp. Men sørgelig nok er han ganske dum, og forsåvidt ikke så omtenksom. Heller mer selv-sentrert i grunnen. Og er det ikke denne personen vi ser for oss når vi hører ordet sportsidiot? Eller er det fotballsupporteren fra nyhetene med ølmage og tomme glass foran seg? Han som sjangler ut fra puben samtidig som han gneldrer noe om at dommeren var urettferdig i dag igjen. Nei, media har kanskje ikke gjort sitt ytterste for å sette de sportsinteresserte i riktig lys.

Men kommer vi noen gang til å finne svaret på disse spørsmålene?
Kanskje det finnes viktigere ting en fotball, men det finnes da mindre viktigere ting også? Så har vi det med at det tross alt kun er en lidenskap, og lidenskap skal jo være bra, eller? Og vi har også den aktive goden som kommer med, men det gjør den jo ikke alltid? For sist jeg sjekket var ikke nachos, cola og øl direkte sunt. Noe annet å tenke på er medias rolle i dette...  Nei, sportsidiot eller ikke; Denne smørjen skal man være smart for å komme til bunns i!