Sportsidiot, sa du?

Hei! Innlegget under er et essay som vi fikk i oppgave å skrive i norskfaget. Selve oppgaven gikk ut på å drøfte rundt begrepet "Sportsidiot". 

Noe som virkelig har fått meg til å tenke i det siste, er hvor ulikt forhold alle har til sport. Noen elsker det, andre hater det, mens noen kunne rett og slett ikke brydd seg mindre. Og mennesker fra disse tre ulike kategoriene kan, i noen sammenhenger, ikke fungere med hverandre. Jeg tør nesten å påstå at vi alle har vært vitne til en eller annen form for debatt om hvorvidt sport er viktig. “Sport er kunst”, sier vennene mine. “De sparker på en ball”, sier jeg. Dette skaper selvfølgelig hysteri; Hvordan kan jeg ikke interessere meg for noe så uhyre viktig? Svaret er enkelt: Jeg bare gjør ikke det. Men til tross for at jeg ikke jubler av glede når Brann vinner og at jeg ikke har noen interesse av å løpe ute i regnet og spille fotball, så synes jeg det er litt morsomt å se hvor ulikt forhold alle har til sport. Og i det siste har jeg også begynt å tenke mer på begrepet «sportsidiot» - hvordan dette uttrykket har sett dagens lys. Hvorfor vil så mange si at det og like sport er negativt? For til tross for min manglende interesse, trodde jeg i bunn og grunn at sport var bra, eller?

Bilde: Privat samling

For det er vel det vi støtt og stadig får høre. Ungdommen skal komme seg vekk fra pc-skjermen og de litt eldre trenger å holde på formen. Men nå kan man altså regne med å bli sett på som en sportsidiot, om man begynner å like en idrett bare litt mer enn hva som er normalt. “Ja, du kan spille fotball, men begynn for all del ikke å like det for godt”. Det er akkurat som vi bygger hverandre opp, bare for å rive hverandre ned igjen, og hva godt utgjør det? Hva er det egentlig som forventes av oss?

Og vil ikke det å være “sportsidiot” til syvende og sist si at du har en lidenskap? Og skal ikke det å ha en lidenskap være positivt? For eksempel kan man trygt si at noen av venninnene mine og jeg ser fotballkamper på helt forskjellig vis. Dette lærte jeg på den harde måten. Jeg holder meg for ørene, mens de hyler av glede... Jeg stirrer skrekkslagent bort på dem, mens mangfoldige banneord kommer på rekke og rad når motspillerne scorer... Viser ikke dette hvor mye sporten gir dem? Hvor mye lidenskap som ligger bak?